Misunnelse og Sjalusi, norske tabu-ord - matogkunst365
16520
post-template-default,single,single-post,postid-16520,single-format-standard,woocommerce-no-js,ajax_fade,page_not_loaded,boxed,,qode_grid_1200,columns-4,qode-child-theme-ver-1.0.0,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-4.11.2.1,vc_responsive

misunnelse-sjalusi-norske-tabu-ord

Misunnelse og Sjalusi, norske tabu-ord

Munch var opptatt av sjalusi og lagde noen fantastiske bilder som er ganske illustrerende for den fæle følelsen

 

 

 

Vi kan godt fortelle at vi er deprimerte og snakke om psykiske problem. Er man homofile, er det ikke et stort problem for de fleste. Til og med om du er transseksuell, er det ganske greit å snakke om det nå i 2017.  Men å være misunnelig eller sjalu, det er krise. Da er du et dårlig menneske da!  Hvorfor er dette så uverdig, så umulig å snakke om?  Kanskje fordi mange av oss får skikkelig dårlige assosiasjoner av disse ordene. Misunnelse får mange til å tenke på smålighet, sjalusi tyder på dårlig kontroll og selvtillit. Og fordi disse tilstandene, spesielt sjalusi, i sin ytterste konsekvens kan få katastrofale følger.

Men, disse forbudte følelsene smaker de aller fleste av oss på, i større og mindre grad. Noen kanskje daglig. Og vi vet at hvis de får dominere, blir vi faktisk dårligere mennesker, både for oss selv og de rundt oss.

Men de små, vanlige stikkene av misunnelse og sjalusi kan og må vi leve med. De fleste av oss klarer å takle det. Bare tenk deg at din kjære danser med en ganske pen dame på en fest. Du ser at han ser glad og fornøyd ut, smiler og ler. Og han ser ikke på deg! Så kommer han bort og sier «hun der Torhild, hun er skikkelig hyggelig og morsom! Hun burde du bli kjent med, hun er samme type som deg.»  Og da kjenner du kanskje litt på det grønne monsteret som heter sjalusi. Pen er hun også! Og da spørs det hvordan du takler det. Det har med din selvtillit og trygghetsfølelse å gjøre, kan forskning på feltet fortelle. Hvis du fikk nok oppmerksomhet og kjærlighet som barn, er slike situasjoner lettere å takle. Kanskje er du så trygg, at du til og med tenker at du kunne tenke deg å bli kjent med henne, at Torhild kan være et interessant bekjentskap. For andre igjen, kan en sånn hendelse føre til krangel, husbråk og full skjæring.

 

Og hat og kjærlighet er kanskje hver sin side på samme mynt…. Men hvis man går til det skritt å ta livet av sin kjære, da er det langt unna noe som kan oppfattes som en akseptabel reaksjon.

Kartleggingen fra politiet viser at vi har klart å begrense andre typer drap. Men at det å beskytte dem som lever med en voldelig partner, er svært vanskelig.

VGs tall viser at det i snitt har blitt begått 9,6 partnerdrap i året siden 2000.

Mens det totale antall drap er redusert i Norge, blir ikke andelen partnerdrap redusert tilsvarende. I år er partner eller ekspartner offer i hele 39 prosent av alle drap. Det er nesten 40% det!!
Og det er størst sjanse for å bli drept av partneren i Finnmark, minst i Nord-Trøndelag. Hmm…                     Mange av disse faktaene har jeg funnet i en artikkel i VG om partnerdrap. Det er ikke VG som har skaffet frem forskningsresultetene 😉

Hvis du synes dette er interessant, kan du klikke her og lese hele artikkelen.

Statistikken viser også at 52 prosent av drapene er utført av personer født i Norge, mens 48 prosent er begått av personer født i utlandet. Noe som kanskje kommer overraskende på mange. Jeg og sikkert flere av dere har trodd at sjalusi, ære og hevn står sterkere i andre kulturer enn den norske, men tydeligvis ikke.

Et annet fakta, som ikke er særlig overraskende, er at majoriteten av drapene ble begått like i forkant, under, eller i etterkant av et samlivsbrudd. Hvis ikke jeg kan ha deg, skal ingen andre heller?

 

 

Og for oss jenter, triste og skremmende fakta; hele 90 prosent av ofrene for partnerdrap er kvinner. Menn er kun ofre i ett av ti drap. Men andelen drap hvor en kvinne er gjerningsperson, er økende. Hva er det som skjer med oss….

 

Selv levde jeg med en psykopat i mange år, og ja,  jeg kom med unna med sjela i behold. Men det tok tid, etterbehandlingen. Mange tenker gjerne at det stort sett er psykopater som dreper sine kjære.  Jeg tror svaret er nei, av flere grunner.

En psykopat har pr definisjon hverken empati eller selvinnsikt. De ønsker først og fremst å kontrollere sine omgivelser og er mestere i å manipulere. Siden de ikke har normale følelser, blir de flinke til å kopiere følelser og reaksjoner de ser hos andre. For å kunne bruke dem ved passende anledninger. Du har kanskje sett serien Dexter med skrekkblandet fryd. Men det er ingen fryd, bare skrekk og gru hvis du får en slik i huset.

Hvis en psykopat har kontrollen de ønsker, trenger de ikke å drepe offeret sitt. Det blir litt som kattens lek med musen. Det er mer spennende og utfordrende med litt motstand. Så psykopatene velger ofte sterke ofre, som de kan bruke tid på å manipulere og bryte ned. Og hvis det ser ut som om ofret slipper unna, kan drap være en siste mulighet. Til å beholde kontrollen.

Forskning viser at psykopater har en sterkere tilbøyelighet for fysisk vold enn den øvrige befolkningen. Men at psykopaten først og fremst skader, mishandler eller seksuelt undertrykker en person, ikke nødvendigvis dreper.

For andre mennesker, som ikke har denne diagnosen, kan kurs i sinnemestring være saken. Det blir tilbudt i fokk og kav. Kanskje ikke så rart, når vi ser på statistikken for konemishandling og drap, det er et stort behov der ute. Og det dreier seg om å bli bevisst eget reaksjonsmønster og lære seg å kommunisere. Mange menn sier de føler seg verbalt overkjørt av sine kvinner. Den må vi nok bare ta, men vi fortjener jo ikke å bli mishandlet eller drept. Så kommunikasjon er kjempeviktig for å bli kvitt et sinneproblem i forholdet.

 

Noe sinne er fullt forståelig, det er det irrasjonelle vi vil bli kvitt, det som fører til vold

 

 

Samfunnets vanligste reaksjon mot menn som begår vold, er dom og straff. Men ifølge forskning.no, gir ikke  dette nødvendigvis kvinnene det de trenger. Forskning.no har en interessant artikkel om dette. Klikk her for å lese hele.

Mannen slipper jo ut igjen når straffen er sonet, og om han ikke har fått hjelp til å endre sin atferd, vil han i mange tilfeller fortsette å være voldelig. Og kvinnene føler seg ikke noe tryggere, for de er lette å finne og oppsøke. Det er ikke bare å flytte, kanskje med barn, fra jobb og skole og nærmiljø for å komme unna. Selv om noen velger denne ekstreme løsningen. Det blir omtrent det samme som at mobberen får bli på skolen, men mobbeofferet må begynne på en ny.

I utgangspunktet er det mange kvinner som vegrer seg for å anmelde en de har et nært forhold til, eller de ønsker ikke straffesak. Det er sjelden vitner til volden som foregår i nære relasjoner, og de fleste anmeldte saker henlegges på grunn av manglende bevis.

Det er ikke ok å utøve vold mot andre mennesker og en eller annen reaksjon må det få. Men hvis straff og dom ikke hjelper, hva da? Alle med litt vett i behold skjønner jo at de som har så store problemer med sinne trenger hjelp. Etter min mening bør det være tvungen behandling for menn(kvinner) som sitter inne for slike foreteelser. Så kanskje de og deres nærmeste kan få et bedre liv.

Noen kommentarer, synspunkter ?

No Comments

Post A Comment